Dialogos - en danningsreise

Jeg vokste opp som et ensomt barn i et jordnært gårdsmiljø på den norske landsbygda. Gjennom store deler av oppveksten lengtet jeg etter gode samtaler og dyp kontakt med menneskene rundt meg. Jeg så også hvordan de voksne led under mangelen på kontakt med hverandre. Menneskene levde i stor grad på overflaten og ved siden av hverandre, og møttes i hverdagens praktiske gjøremål. Det var taust rundt middagsbordet hjemme hos oss. Ingen hadde lært å skape kontakt, ei heller å snakke sammen om det som betydde noe - dypest sett.

På skolen var det ikke veldig mye bedre. Selv om jeg hadde flotte lærere, kom jeg liksom aldri på innsiden av det sosiale spillet mellom medelevene. Jeg bodde for langt unna til å kunne henge med dem etter skoletid, og mistet dermed muligheten til å utvikle de sosiale ferdighetene som falt helt naturlig for mange av de andre.

Samtidig var jeg nærmest født med et ønske om å bli lærer, og et av de store spørsmålene som vokste fram gjennom årene dreide seg om hvordan jeg kunne utvikle en undervisningspraksis som ville bidra til at andre, både barn, unge og voksne, fikk oppleve det jeg selv savnet og strevde med å få til, også langt inn i voksenlivet. Dialogisk undervisning med fokus på de store filosofiske spørsmålene mennesker til alle tider og i alle kulturer har vært opptatt av, var noe av svaret på dette spørsmålet. De lar seg ikke besvare en gang for alle. Snarere må hvert individ og hver generasjon reflektere over dem på nytt, aller helst sammen med andre.

I hovedfaget mitt som det het den gangen, arbeidet jeg med norsk utdanningspolitikk i et danningshistorisk perspektiv innenfor det Forskningsrådsfinaniserte SkoleKULT-prosjektet ledet av professor i pedagogisk filosofi, Lars Løvlie. Og da jeg startet arbeidet med det som skulle bli Dialogos, var det med utgangspunkt i to enkle, men samtidig uendelig komplekse spørsmål som hadde vokst fram i meg gjennom dette arbeidet og liver som student. Hva er visdom? Og enda viktigere: Hvordan kan vi vekke unge menneskers lengsel etter visdom, og støtte dem i å søke den? Jeg så det som viktig for livet deres ikke bare individuelt, men for samfunnet generelt.

For meg var disse tre drivende spørsmålene altså helt genuine og ekte spørsmål, og det var som om de lokket og dro meg inn i det som skulle bli mitt livsprosjekt. Spørsmålene har ligget under det meste av det jeg har gjort i mitt yrkesaktive liv:

• Som lærer i ungdomsskolen (1994-2004) prøvde jeg ut ulike undervisningsopplegg innenfor og på tvers av fagene norsk, samfunnsfag, engelsk, KRLE og kroppsøving.

  
  

• Som fagkonsulent ved det som den gang het Modum Bads Samlivssenter var spørsmålene med meg i arbeidet med å videreutvikle til PREP kommunikasjonskurs for par, i Regnbueprosjektet som handlet om samlivskurs for ikke-vestlige minoritetsfamilier, og Fortsatt Foreldre- et kursprogram for foreldre som har gått fra hverandre og som skal samarbeide om felles barn.

  
  

• I utviklingen av lærebokserien Dialogos- praktisk filosofi i skolen (2004-2009), som i bunn og grunn handlet om å skape dialog, gjensidig forståelse og fellesskap i klasserommet basert i de store spørsmålene nevnt over (du kan skaffe dem fire av de seks utgivelsene under bøker / nettbutikk her på nettsiden).

  
  

• I utprøving av Dialogos gjennom tre prosjekter med elever i videregående skole: Gandhiprosjektet, Forsoningsprosjektet og Læringsmiljøprosjektet (2009-2010).

  Begge prosjekten e besto av ti ukentlige dialoger over 90 minutter, som jeg systematisk samlet metarefleksjonsnotater fra. Prosjektene ga forbausende resultater. Dialogosprosessen viste seg å forandre elevenes læringsmiljø totalt – fra skepsis og fremmedfrykt, konflikt og mobbing ved prosjektstart, til avslappet tillit, samarbeid og fellesskap ved prosjektslutt. jeg har publisert flere forskningsartikler fra disse prosjektene.

  
  

• I videreutvikling, utprøving og forskning ved det som skulle bli institutt for pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge (2011-dd). Her har jeg hatt mulighet til å fortsette utviklingsarbeidet innenfor og utenfor lærerutdanningen, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Som følge av dette arbeidet har jeg publisert forskningsartikler, bokkapitler, bøker og podcast, alene og sammen med andre. De fleste av disse utgivelsene vil du finne under Forskning her på nettsiden.

Spørsmålet om hva visdom ER har jeg imidlertid innsett at jeg aldri vil kunne svare fyllestgjørende på. Det kunne heller ikke Sokrates, som sendte de som trodde de visste ut i forvirring – i aporia. Et menneske kan simpelthen aldri bli helt vist. Man kan ikke «komme fram» en gang for alle, men må være i bevegelse livet ut. Som mennesker er vi feilbarlige og begrensede. Å vekke menneskers lengsel etter visdom, og støtte dem i å søke den - eller kanskje heller åpne seg for den, er imidlertid mulig. Det handler i stor grad om å legge til rette for at mennesker over tid skal kunne delta i undersøkende dialoger om livet i verden sammen med andre, det være seg i familien, i klasserommet og seminarrommet, blant kollegene eller i ledergruppa på arbeidsplassen, i menigheten og på den nasjonale, internasjonale og globale politiske arenaen.

Tidsperspektivet er viktig. En Dialogosprosess er nettopp en prosess, der man over tid utvikler et stadig mer åpent, undrende og filosoferende felleskap. Etter alle disse årnene mener jeg å ha belegg for å si at min hypotese fra Dialogos Veiledning for lærere og samtaleledere (2009) er bekreftet: Gjennom filosofiske dialoger gjennomført over tid, kan vi gradvis utvikle vår evne til

• å lytte og være i dialog med andre

• å tenke kritisk

• å kommunisere godt

• å argumentere og begrunne

• å finne kriterier

• å se flere sider av en sak

• å sette oss inn i andres måte å se virkeligheten på

• å møte verden og hverandre med en åpen innstilling

• å være nærværende og til stede her og nå

Systematisk arbeid the DialogosWay kan gjøre oss mer bevisste på:

• hvordan vi påvirker og blir påvirket i samspillet med andre

• hvordan vi formidler verdier og holdninger gjennom det vi sier og gjør

• hvordan språket vårt og forestillingene våre er med på å skape virkeligheten

• hvordan vi alle er innfelt i sosiale, historiske og kulturelle sammenhenger

• hva det innebærer å være borger i et samfunn og deltaker i et demokrati

På sitt beste fører Dialogosprosessen til en transformasjon i retning sann menneskelighet, klokskap og visdom hos den enkelte og i fellesskapet.