OM DIALOGOS
Kjernen i en Dialogosprosess er at en gruppe mennesker tenker åpent og filosofisk sammen om grunnleggende temaer. Typiske spørsmål er for eksempel Hva er klokt lederskap i en krevende endringsprosess? Hva innebærer det å respektere et annet menneske? Hva er god undervisning? Hva innebærer det å forstå noe nytt? Hva er omsorg? Hvor går grensen for mitt ansvar for andre? Med utgangspunkt i et relevant og interessant spørsmål som utforskes ved hjelp av personlige erfaringer, begynner det filosofiske arbeidet.
Dersom man filosoferer sammen over tid utvikles evnen til å reflektere over egne og andres perspektiver, til å lytte og stille spørsmål, tenke kritisk, se flere sider av en sak og møte verden og andre mennesker med respekt, åpenhet og dialogisk nærvær. Deltakerne trekkes ut av seg selv og inn i fellesskapet, med spørsmålet som kompass.
Gjennom deltakelse i filosofiske dialoger over tid blir vi kjent med oss selv og hverandre på et dypere plan. Det er dypt meningsfullt for den eller de som deltar, uavhengig av om det er barn, ungdom eller voksne, og uavhengig av stand og stilling.
Dialogos har kraft i så vel private og offentlige sammenhenger som i skolenes klasserom og profesjonsfellesskap, i ledergrupper og team i bedrifter, organsiasjoner og meningheter. Jo større de kulturelle, livssynsmessige og politiske forskjellene i gruppen er, jo mer spennende og livstransformerende kan Dialogosprosessen bli.
Humanitet
Klokskap
Visdom
Et eksempel fra praksis
La meg gi et eksempel fra et Dialogosprosjekt (Prosjekt Danning og Verdiløft) med ansatte ved en videregående skole.
Denne dagen var det de ansatte ved Seksjon for Teknologi og Industrifag (TIF) som skulle reflektere sammen, og jeg begynte dagen med å spørre gruppen om hva de hadde til felles. Temaene ble listet opp på en flipover. Deretter ba jeg dem formulere filosofiske spørsmål med utgangspunkt i temaene, etter en gjennomgang av hva slike spørsmål var. Spørsmålet gruppa, som for det meste besto av godt voksne menn (og et par unge kvinner), endte opp med å velge var: «Hvordan kan vi bidra til elevenes livsmestring gjennom arbeidet vårt på TIF?»
Deltakerne ble bedt om å finne et konkret personlig eksempel på en gang de opplevde å bidra til elevers livsmestring. Dette delte de så etter tur, hvorpå de valgte ett eksempel som vi gikk dypere inn i. Dette gjennom filosofisk refleksjon. Mot slutten av dagen, som varte fra 08.30-15.30, ba jeg deltakerne velge to billedkort fra en bunke jeg hadde lagt ut over et stort bord. Det ene kortet skulle illustrere forventningen de hadde gått inn i dagen med, og det andre hvordan de hadde opplevd dagen, og hva de satt igjen med nå når den gikk mot slutten.
​
En av deltakerne viste først fram forventningskortet. Det hadde bilde av en klokke. «Før vi kom hit i dag, var jeg sikker på at dagen kom til å oppleves veldig lang. Å skulle sitte her i syv timer virket nesten uoverkommelig», sa han. «Men så ble dagen utrolig spennende», fortsatte han, og viste fram det andre kortet, som hadde bilde av to mennesker som satt ved et bål inne i et teepee telt. «Vi har liksom sittet rundt et bål, røkt fredspipe og sendt røyksignaler til hverandre», sa han.
«Mange av oss har jobbet sammen i mange år, men vi har aldri snakket så inngående med hverandre som i dag. Vi har blitt kjent med hverandre på en helt annen måte». Tiden hadde dessuten gått veldig fort, følte han. Det føltes som om vi akkurat hadde kommet hit. De andre istemte, og beskrev liknende opplevelser av dagen.
Eksemplet er ikke unikt. Selv om det er innholdet i dialogen som driver den framover og gir den kraft, er det gjerne opplevelsen av fellesskap og følelsen de sitter igjen med som trekkes fram når de reflekterer over prosessen etterpå.